Der hvite liljer vokser er en vakker og dramatisk fortelling om livslang kjærlighet og krigens brutalitet. Vi spurte forfatter Jorid Mathiassen om hun kunne fortelle litt om hvordan denne nydelige boken ble til. Dette er en perfekt bok for alle dere som liker Lesepause!
Skrevet av: Jorid Mathiassen
I Der hvite liljer vokser møter vi Linnea, en kvinne i 30-årene som trenger å komme bort fra Oslo etter en livskrise. Hun har fått låne et gammelt hus på Hjartøy i Nordland av familien til en venninne. Huset har tilhørt Marie, en gammel kvinne som har levd et stille liv. Når Linnea finner en liten klokke med en inskripsjon på et ukjent språk, blir hun nysgjerrig og kommer på sporet av en dramatisk historie fra andre verdenskrig.
Marie står på grensen til voksenlivet når krigen kommer til Norge, og en dag i 1942 må hun forlate foreldrene og huset på Hjartøy som hun er så glad i, for å hjelpe til hos søsteren som bor på en gård litt lenger nord. Her blir Marie vitne til krigens brutalitet, for rett i nærheten av gården har tyskerne anlagt en fangeleir, der jugoslaviske fanger lever under forferdelige forhold og blir satt til å bygge veier. Midt i disse grusomhetene opplever Marie den store kjærligheten når hun blir kjent med den unge partisanen Jovan. Men krigen er langt fra over, og mange prøvelser venter.
Frøet til Der hvite liljer vokser ble sådd for noen år siden, da jeg vandret rundt på en kirkegård i Beograd. Der ble jeg stående lenge foran en grav, der en ung jente smilte mot meg fra et foto på den gamle, forvitrede steinstøtten. Jenta begynte å leve inne i hodet mitt, og jeg tenkte at en dag måtte hun inn i en roman. Jeg ville at denne romanen skulle ha handling både fra Serbia og Norge, og begynte å lete etter en forbindelseslinje mellom de to landene.
Det ble ganske raskt klart at den forbindelsen måtte være den såkalte Blodveien, som har blitt en fellesbetegnelse for veiene som tyskerne utnyttet jugoslaviske krigsfanger til å bygge i Nordland. Fangene ble utsatt for store påkjenninger, og mange døde underveis, men samtidig ble de møtt med stor sympati og støtte fra lokalbefolkningen, som hjalp dem med fare for sitt eget liv. En av disse fangene ble til unggutten Jovan – og jenta jeg «fant» på kirkegården fikk bli søsteren hans i romanen.
I tillegg til at jeg har en forkjærlighet for kirkegårder, er jeg også veldig fascinert av gamle hus, og huset til Marie er inspirert av et hus ikke så langt fra der jeg selv vokste opp på Helgeland. Ettersom huset hadde stått tomt i mange år, tenkte jeg at det passet fint å la Linnea flytte inn i det. Slik møtes de to kvinnenes fortellinger, og jeg tror at om de hadde fått muligheten til å treffes i virkeligheten, ville de ha funnet en venn i hverandre.