I Da jeg hørte deg blir vi introdusert for Holland, en kvinne som blir hodestups forelsket. Romanen tar deg med på en emosjonell berg-og-dal-bane, der du vil kjenne sommerfugler i magen, merke at hjertet dunker ekstra hardt, og oppleve verden i nyanser av rosa. Drømmemannen i historien har mykt, rufsete hår og en uimotståelig evne til å spille vakre melodier på gitaren. Det er som om musikken han skaper, er kun for henne, og den forfører henne på en unik måte.

Det er dog en utfordring i denne kjærlighetshistorien. Drømmemannen vet ikke hvem Holland er. Han står ensom på en t-banestasjon i New York, dypt engasjert i musikken sin, uten å løfte blikket mot verden rundt. Holland går forbi ham dag etter dag, uten at han noen gang ser opp. Inntil en skjebnesvanger kveld da alt endres.

Historien om Holland handler om mer enn en stormende forelskelse; det handler om forventninger man har til seg selv, vanskelige vennskap, familieforhold utenom det vanlige og kjærlighetens forunderlige styrke.

Da jeg hørte deg er en uimotståelig roman som tar deg med på en følelsesmessig reise. Den feirer den uventede kjærligheten som kan oppstå når man minst venter det, og den viser at selv i de mest håpløse situasjonene kan ekte kjærlighet finne veien til deg. Med forfatter Christina Laurens dyptgående karakterer og gripende kjærlighetshistorie, er Da jeg hørte deg en bok du ikke vil kunne legge fra deg.

Han kikker opp idet jeg legger seddelen i kassen, myser på meg og sier «tusen takk» med lav røst.

Han har aldri gjort det før – kikket opp når noen legger penger i kassen hans – og jeg blir fullstendig overrumplet idet blikkene våre møtes.

Grønne, øynene hans er grønne. Og han ser ikke bort med en gang. Blikket hans er hypnotisk.

Så i stedet for å si: «bare hyggelig» eller «vær så god»
– eller ingenting, som enhver annen newyorker ville
gjort – buser jeg ut: «Jegelskervirkeligmusikkendin.»
En stakkåndet rekke med ord, uttalt som ett.

Jeg blir belønnet med en beskjeden skygge av et smil, og den berusede hjernen min kortslutter nesten. Han tygger underleppen et øyeblikk før han sier: «Gjør du det, altså? Det er veldig hyggelig av deg. Jeg elsker å spille den.»

Han har en tung, irsk aksent, og lyden av stemmen hans får det til å krible i fingrene mine.
«Hva heter du?»

Tre ulidelig kleine sekunder går før han svarer med et overrasket glis. «Calvin. Og du?»

Dette er en samtale. Herregud, jeg har en samtale med den fremmede jeg har vært avstandsforelsket i i månedsvis.

«Holland,» sier jeg. «Som provinsen i Nederland. Alle tror det er synonymt med Nederland, men det er ikke det.»
Uff.

Bestill boken her