Livet er kort. Ingen vet det bedre enn 17 år gamle Lenni. Men som hun snart vil finne ut, handler det ikke bare om hva du får ut av det livet du har, men også hvem du tilbringer tiden din med.

På sykehuset der hun er innlagt med uhelbredelig kreft, blir hun med i en kunstgruppe. Her treffer hun medpasienten Margot, en frisinnet 83 år gammel kvinne. De finner umiddelbart tonen, og det går opp for dem at de to til sammen har levd i 100 år. For å hylle disse årene bestemmer de seg for å male episoder fra livet sitt: Om å bli gammel og forbli ung, om å spre glede og oppleve vennlighet, om tapt kjærlighet og om å finne den rette. Båndet mellom dem blir stadig sterkere, og det er tydelig at livet ikke er helt ferdig med Lenni og Margot ennå.

Utdrag fra boken:

Ordet terminal får meg alltid til å tenke på flyplassen.

Jeg forestiller meg en diger innsjekkingshall, høyt under taket og med glassvegger, personell i matchende uniformer som taster inn navn og flightinformasjon og spør om jeg har pakket koffertene selv, om jeg reiser alene.

Jeg tenker på passasjerer som titter opp på skjermer, tomme i blikket, familier som klemmer hverandre og lover at det ikke må bli lenge til neste gang. Så tenker jeg at jeg er en av dem, med en trillekoffert som glir så lett etter meg på det glattpolerte gulvet at det føles som jeg svever da jeg sjekker destinasjonen min på skjermen.

Til slutt må jeg rive meg løs fra fantasibildet og si til meg selv at det ikke er denne typen terminal jeg har i vente.

Nå har de begynt å si livsbegrensende i stedet. Barn og unge med livsbegrensende tilstander ...

Sykepleieren er forsiktig i stemmen da hun forklarer at sykehuset har et nytt terapitilbud til unge pasienter med terminal sykdom. Hun nøler, rødmer. «Unnskyld, livsbegrensende mente jeg.» Om jeg har lyst til å delta? Terapeuten kan gjerne komme til rommet mitt, eller jeg kan gå til ungdomsterapirommet. De har fått tv der nå, mulighetene er visst uendelige. Dette er ikke noe nytt begrep for meg, jeg har vært på flyplassen i dagevis. Årevis.

                Men jeg har ennå ikke fløyet noe sted.

                Jeg sier ingenting, betrakter bare gummiklokken som henger opp

                ned på brystlommen hennes og beveger seg i takt med pusten.

                «Skal jeg melde deg på? Dawn, terapeuten, er veldig hyggelig.»

                «Ellers takk, jeg bedriver min egen terapi akkurat nå.»

                Hun rynker pannen og legger hodet på skakke. «Gjør du det?»

Se flere bøker fra Lesepause her