Victoria Barnett har alt. En god jobb, en kjekk og omtenksom ektemann, et vakkert hjem og en plan om å fylle det med barn. Livet er perfekt. Helt til den dagen hun kommer ut for en forferdelig ulykke, og alt faller i grus.
Victoria er ikke lenger i stand til å gå, spise eller kle på seg selv, ikke engang snakke. Radiusen hennes er begrenset til husets overetasje, og hun er avhengig av hjelp døgnet rundt.
Sylvia Robinson blir hyret av Victorias mann for å ta seg av henne. Hun finner snart ut at Victoria ikke er så hjelpeløs som hun er blitt fortalt. Og Victoria har noe hun desperat ønsker å fortelle … Om hun bare hadde kunnet få ut ordene.
Sylvia finner en gjemt dagbok, og det er da historiens sanne hjerte begynner å slå. En sjokkerende sannhet kommer for en dag.
Dette er en psykologisk thriller som vil få deg til å tvile på alt og alle.
Dette er ikke den samme kvinnen som på fotografiet i etasjen under. Eller det er henne, men samtidig ikke, hvis du skjønner hva jeg mener. Hun var den kvinnen da, men det er tydelig at hun ikke er det lenger. Hun er bare et skall av den kvinnen. Hun har fremdeles de gylne lokkene, men håret er matt og livløst i stedet for glansfylt som på bildet. Hun har også et arr langs hårfestet på venstre side av hodet. De blå øynene virker livløse, og stirrer tomt ut i hver sin retning. Det venstre kinnbeinet er innsunket, og hun har et stygt arr nedover den ene siden av ansiktet. Et øyeblikk undres jeg over hvorfor de ikke har gitt henne en plastisk operasjon, så rike som de er, men svaret gir seg selv. Hun bryr seg ikke om utseendet sitt lenger. «Hei, Vicky.» Adams stemme har en omsorgsfull, myk tone jeg som ikke har hørt før. «Dette er Sylvia. Hun er veldig hyggelig, og hun skal tilbringe litt tid sammen med deg.» Victoria løfter blikket for å se på meg. Det høyre øyet stirrer på ansiktet mitt, mens det andre fremdeles ser i retning av vinduet. Det er vanskelig å si om hun ser meg i det hele tatt. Hun sier ikke et ord.
